Fordommer og omdømmeproblem for Groruddalen

I Bergens Tidende 6. november skrev Ida Torkjellsdatter Storehaug om de hun kaller "demokratiets egentlige tapere". Kort oppsummert, og noe forenklet, er premisset Storehaug legger til grunn at mye er fælt i Groruddalen og at årsaken til dette er at innbyggerne i området ikke har representasjon eller gjennomslag i demokratiske organer. 

Jeg har to problemer med denne teksten; for det første bidrar den til å forsterke Groruddalens omdømmeproblem. For hver gang noen gjentar forestillingene om Groruddalen som et helhetlig område preget av sosiale problemer og ghettolignende tilstander sementeres dette inntrykket. Det synes jeg er beklagelig når vi vet at området har så mye flott å by på og så mange gode bomiljø. Også i de områdene som har særlige utfordringer er det mye positivitet og optimisme.

For det andre så tar Storehaug faktisk feil når det kommer til påstander om at innbyggerne i Groruddalen taper som følge av manglende prioriteringer. Oslo kommune i samarbeid med Staten har brukt hundrevis av millioner de siste årene på å løfte de områdene i Groruddalen som har utfordringer gjennom det som heter Groruddalssatsingen. Satsingen har så langt gitt nye bydelsparker og grøntområder, gratis kjernetid i barnehagene, støtte til kulturaktiviteter og mye mer. Dette kommer i tillegg til andre store prosjekter som bidrar til positiv utvikling i Groruddalen som f.eks. byggingen av Lørensvingen som knytter dalen nærmere vestsiden av byen på T-banenettet.

Replikken min til innlegget står på trykk i Bergens Tidende i dag og er gjengitt nedenfor. Jeg hadde ikke mange tegn til rådighet, men fikk med det viktigste. 

Bergens Tidende, tirsdag 25. november

I KRONIKKEN «Demokratiets egentlige taper» gir Ida Storehaug et solid bidrag til et av Groruddalens største problemer: omdømmet.

I sitt forsøk på å presse oslopolitikken inn i en sentrum-periferi-modell, begår hun en rekke grove forenklinger om representasjon, identitet og politiske prioriteringer.


For det første, Groruddalen har en variert befolkning, bosetting og næringsliv. De fire bydelene i dalen ville hver for seg vært blant Norges 30. største i folketall og har egne bydelsutvalg og administrasjon som sikrer lokal forankring.


Når syv av 59 bystyrerepresentanter er bosatt i disse bydelene er det ikke et 1:1-forhold mellom innbyggertall og antall representanter, men slik skal det heller ikke nødvendigvis være når partiene stiller én liste i hele byen.


Påstanden om at oslofolk knytter sin identitet til bydelen og ikke til byen stemmer dårlig med resultatene i en undersøkelse gjort for Groruddalssatsingen i 2008. Flere sier de føler sterk tilknytning til Oslo som by (65 prosent) enn til sitt eget område (53 prosent).


SIDEN 2007 HAR Staten og Oslo kommune gjennom Groruddalssatsingen hvert år brukt mer enn 100 millioner kroner til målrettede tiltak innenfor miljøvennlig transport, idrett, parker, utdanning og inkludering.


Venstresiden i Oslo har lenge livnært seg på et bilde av en delt by med øst mot vest. Det er en uheldig retning å gå. Oslo er én by hvor vi som innbyggere best løser våre utfordringer når vi gjør det i fellesskap.

Derfor er jeg kandidat til Bystyret

Om knappe 10 måneder er det valg. Byens innbyggere skal sette sammen et nytt bystyre som skal ta viktige avgjørelser for fremtidens Oslo. Jeg har bestemt meg for at jeg vil kjempe for å bli én av de 59 representantene som tar sete på Rådhuset når valget er overstått. For å komme dit må jeg først ha tilliten til mine partikolleger i Oslo Høyre som setter sammen vår valgliste. Jeg vil vinne den tilliten gjennom å fortelle hva det er som driver meg til å holde på med politikk og hva mitt bidrag vil være. 

Bystyresalen i Oslo Rådhus, Wikipedia

Drivkraften min for å engasjere meg i politikk er å gi mitt bidrag til å ta vare på byen vår og å ruste oss for fremtiden. Ingen går inn i politikken uten personlige ambisjoner, men ingen overlever heller lenge i politikken uten å virkelig stå for noe. For meg vil det viktigste som folkevalgt i Bystyret være å bidra til at fellesskapets midler – dine og mine skattekroner – brukes på en best mulig måte og til det formål de er bestemt. Oslo kommunes budsjett for 2015 er på nesten 50 milliarder kroner, men økonomien er presset som følge av befolkningsveksten. I årene som kommer er vi derfor nødt til både å spare penger der vi kan, og bruke penger smartere der det er mulig.

Befolkningsveksten i Oslo er vår største utfordring. Veksten krever store investeringer i bygninger, kollektivtrafikk og veier. Den gjør også at vi får en stadig mer mangfoldig befolkning og barnebefolkningen vokser særlig raskt. Vi snakker ikke lenger om å bygge ett klasserom i uka, men to. Jeg er derfor stolt av å stille til valg for et parti som prioriterer skole og utdanning først. Å gi barna som vokser opp i denne byen en førsteklasses utdanning er den aller viktigste investeringen vi gjør som samfunn. Skolen er nøkkelen til å løse flere av de utfordringene befolkningsveksten fører med seg, enten det gjelder integrering, fremtidig arbeid eller bærekraftig bymiljø.

Fremskrevet befolkningsvekst i Oslo og Akerhus, SSB

Veksten i befolkningen skaper selvfølgelig utfordringer og nye muligheter på mange andre områder enn nye skoler og flere lærere. Jeg vil gjøre det jeg kan for at Høyre skal være et parti for den organiserte og uorganiserte idretten i byen. Det er ingen tvil om at behovet er stort for flere idrettsanlegg, kanskje særlig flerbrukshaller. Når kommunen prioriterer sine investeringsmidler er det naturlig at skole og kollektivtrafikk krever mye i en by som vokser, men vi må ikke glemme at et godt liv i byen for barn og voksne betyr at vi må ha mulighet til å være aktive der vi bor. I noen områder av Oslo har vi en jobb å gjøre for å tilby særlig barn og ungdom større mulighet til å drive med idrett. Dette kan ikke løses og finansieres av kommunen alene, men betinger at det offentlige og private - enten det er idrettslag eller andre - går sammen.

Når jeg stiller som kandidat til Bystyret har jeg selvfølgelig spurt meg selv om hva det er som gjør akkurat meg kvalifisert. 108 kandidater har meldt seg til å stå på Oslo Høyres liste for valget 2015. Når det er så mange flinke og godt kvalifiserte mennesker som ønsker denne tilliten mener jeg det fremfor alt krever vilje til å jobbe hardt for å fortjene en plass. Det har jeg tenkt å gjøre, og jeg vet hva som kreves. Som rådgiver for dagens bystyregruppe kjenner jeg Bystyret og kan gjøre en jobb fra dag én som folkevalgt. Som innflytter og bosatt i Groruddalen har jeg med meg en bakgrunn og noen perspektiver som jeg tror tilfører Høyre i Oslo noe. 

I løpet av det siste året har jeg hatt gleden av å være sekretær for programkomiteen i Oslo Høyre. Jeg har sett et politisk program bli til som er mer ambisiøst enn noen gang for et bærekraftig bymiljø og som har ideene for å skape Europas beste skole. Høyre har de beste løsningene for fremtidens Oslo og jeg mener jeg kan bidra til å gjennomføre dem. Jeg gleder meg allerede til valgkampen neste høst.

Har du spørsmål til meg og mitt kandidatur så er det bare å ta kontakt på tony.tiller@gmail.com.

Et levende sentrum på Stovner?

Innlegget er tidligere trykket i Akers Avis Groruddalen.

Jeg er innflytter på Stovner. Stjørdal, hvor jeg vokste opp, har nesten 25.000 innbyggere, altså drøyt 5.000 færre enn i vår bydel. Sentrum i hjemkommunen min har et mylder av servicetilbud; kafeer, restauranter, butikker, kino – alt som Stovner ikke har. Hva kommer det av? Og hva kan vi gjøre med det?

Byrådet har denne uken lagt frem ny Kommuneplan hvor de overordnede planene for byens utvikling de neste 15 årene presenteres. Hovedtanken i den nye planen er å utvikle byen «innenfra og ut», den tette storbyen skal vokse utover fra sentrum, organisk som grener fra et tre. Jeg synes det er en god tanke og denne utviklingen har lykkes i Fjordbyen og den kommer til å lykkes på Økern, og det som nå kalles Hovinbyen. Likevel må vi ha to tanker i hodet samtidig.

Kommuneplanen legger derfor også opp til fortetting rundt knutepunktene i det som gjerne kalles ytre by. Stovner er et slikt knutepunkt. Veldig mange mennesker passerer Stovner T-bane stasjon hver dag og der finnes det ikke engang en kaffebar! Jeg kan ikke begripe hvorfor det er slik. Jeg mener at vi må tenke annerledes om utviklingen av kollektivknutepunktene og håper at videre utvikling kan bli et eksempel til etterfølgelse.

Nyheten i Akers Avis Groruddalen i desember i fjor om at Stovner senter er solgt til Sektor Gruppen hvor Petter Stordalen er en større eier er gode nyheter i denne sammenhengen. På Stovner henger t-banen og senteret tett sammen. Jeg tar det for gitt at de nye eierne ville aldri betalt mer enn én milliard kroner om de ikke tenkte å investere for fremtiden. I samspill kan eierne av senteret, Ruter og Oslo kommune skape grunnlaget for et levende nytt sentrum på Stovner.

Nøkkelen til å skape et sentrum er møteplasser for folk i bydelen vi kan bruke også på kveldstid. Jeg ønsker meg et sted hvor man kan møtes for en kaffe, eller en øl om man vil. Når nye Fossumhagen borettslag stod ferdig med næringslokaler kloss inntil t-bane stasjonen tenkte jeg at nå vil noen benytte muligheten til å skape et servicetilbud. Men nei, isteden fikk vi enda en lavpris matbutikk og et ubetjent solstudio. Heldigvis sa bydelen nei til gatekjøkken, det er det eneste som ville være verre.

Når Stovner senter forhåpentligvis skal få et etterlengtet ansiktsløft håper jeg de vil skape utadrettet servicetilbud mot t-banen eller Fossumveien – et eksempel til etterfølgelse kan være Egons restaurant på Storo senter. I tillegg får vi forhåpentligvis snart på plass «Linjeparken» som vil gi hele området rundt et kraftig løft. Det vil være en god begynnelse på å skape noe som ligner et levende sentrum på Stovner.

Oslo vil trolig få mer enn 300 000 nye innbyggere de neste tiårene. Alle disse kan ikke reise til sentrum hver gang de får lyst på kaffe. Kollektivtrafikken vil sørge for at alle kommer seg rundt i byen, men det er et poeng å ha et tilbud der folk bor. En kaffebar på Stovner eller Furuset mener jeg kan være en del av løsningen.

Reinfeldts 36.9

Innlegget ble publisert på Minervanett 16. september 2014

Velgerne har forrykket maktbalansen mellom blokkene gjennom å svekke Alliansepartiene og styrke Sverigedemokraterna. Men det svenske valgresultatet er likevel ikke et rop om rødgrønn politikk.
Mandag denne uken våknet svenskene til et uklart og uoversiktlig politisk landskap. Koalisjonsregjeringen går av, men det er langt fra sikkert hva som nå følger, annet enn at lederen av Socialdemokratene, Stefan Löfven, blir statsminister. For avtroppende statsminister og partileder Fredrik Reinfeldt er et langt politisk virke i svensk toppolitikk snart over.

Jag kan säga redan nu at [innvandringen] kommer leda til stora kostnader … det kommer att lägga ytterligare restriktioner för vad som finns utrymme för i offentlig finansiering.
Fredrik Reinfeldt, 16.8.2014

Fredrik Reinfeldt innledet valgkampen på Norrmalms torg i Stockholm med en appell til det svenske folket. «Öppna era hjärtan» mante han, og viste til forventinger om økende flyktningestrømmer i årene som kommer. Med klar adresse til Sverigedemokratenes (SD) fremvekst ba han sine velgere om støtte til å fortsette en flyktning- og innvandringspolitikk som er blant de mest liberale i Europa. Den støtten uteble. Sverigedemokratene fosset frem og ble i realiteten valgets eneste virkelige vinner.

Regjering på leirgrunn
Reinfeldts valgstrategi feilet på alle områder. For det første fortsatte han i det sporet som både han og alle andre partier hittil hadde mislyktes i, nemlig å forsøke å fryse ut SD og skremme folk fra å stemme på dem. For det andre gjorde han det klart at SDs representasjon ikke ville være en del av ligninga når det parlamentariske regnskapet i Riksdagen skulle gjøres opp etter valget. Resultatet er at svenske velgere får en svak Socialdemokratisk regjering som vil stå på parlamentarisk leirgrunn, selv om de har stemt for mer borgerlig politikk. SD stemte tross alt med Alliansen i omtrent 90 % av alle saker i den forrige Riksdagen.

Jeg tilbrakte innspurten av valgkampen i Stockholm. I samtaler med kolleger i Moderaterna utfordret jeg dem på deres tanker omkring SDs vekst. Jeg møtte ingen som ansikt-til-ansikt var villig til å utfordre Reinfeldts linje om å fryse dem ute. Begrunnelsen de oppgir, er å vise til SDs historie og at dette er rasister som må holdes utenfor for enhver pris. Noen var likevel irriterte på at Reinfeldt gjorde innvandringen til en fanesak i valgkampen, underforstått at dette aldri kunne bli en vinnersak for Moderaterna. I den erkjennelsen ligger også muligheten til å komme ut av uføret. Selv om man ikke vil legitimere SD, må man begynne å ta deres velgere på alvor.
Vi måste lyssna mer på SD:s väljare och mindre på SD:s företrädare, SD:s väljare litar inte på oss. Det är ett tappat fortroende för politik, partier, journalister och myndigheter.
Mona Sahlin, tidligere leder for Socialdemokraterna, 15.9.2014

Resignasjon og skuffelse  
Stockholmsmoderaternas valgvake ble en avdempet affære. Resignasjon over valgresultatet. Skuffelse og overraskelse når Reinfeldt annonserte at ikke bare går han av som statsminister, men også som partileder. Jeg hørte bare én person som pekte på det paradoksale i at en koalisjonsregjering som i realiteten ikke hadde mistet sitt parlamentariske grunnlag, automatisk skulle velge å gå av selv. Tidligere partileder Ulf Adelsohn sa i sin tale til de slagne valgkampmedarbeiderne, at han ikke kunne forstå hvorfor stemmene til alle som støttet Alliansen skulle være mindre verdt enn andre stemmer. Ved simpelthen ikke å forholde seg til alle som stemte SD, overga Alliansepartiene det parlamentariske initiativet til de rødgrønne, mente han.

Adelsohn gjorde det få andre har våget å gjøre hittil, nemlig å utfordre dogmet om at å isolere Sverigedemokratene er det eneste fornuftige. Idet ordene fra scenen falt var det antydning til buing blant enkelte i salen. Andre klappet. Adelsohn, en partiveteran på 73 år, ser skrifta på veggen og sier høyt det mange tenker. Nær halvparten av nye SD-velgere kom fra Moderaterna (fra SVTs statistikk – tar vi ut de 41 % av SDs velgere som også stemte SD forrige gang og ser utelukkende på nye velgere, kommer 49 % fra Moderaterna). Velgerne har forrykket maktbalansen mellom blokkene gjennom å svekke Alliansepartiene og styrke SD. Det er ikke et rop om mer stat og styring fra svenske velgere eller noe mandat til en rødgrønn regjering. Sverigedemokratenes stemmegivning i Riksdagen tilsier at Reinfeldt kunne ha styrt videre om han ønsket det. Gjennom å love velgerne at Sverigedemokratene ikke skulle være en del av den parlamentariske ligninga og at det eneste som betydde noe var styrkeforholdet mellom Alliansen og den rødgrønne blokken, tok Reinfeldt en Jagland.

Jimmie mot resten 
Reinfeldts beslutning om gjøre sin egen regjerings fremtid avhengig av Sverigedemokratenes størrelse i Riksdagen, kan bare forstås i det helt spesielle debattklimaet om asyl- og innvandringspolitikk vi finner i Sverige. Partilederdebatten i TV4 om kvelden 12. september forteller det meste om hvordan Sverigedemokratene har kunnet vokse seg så sterke. Første tema var asyl- og innvandring. Jimmie Åkesson mot resten. Syv mot én. SDs leder fikk råde grunnen alene og fremsto som den eneste som tok svenskenes bekymringer på alvor. Det er ikke mulig å skille de andre partilederne fra hverandre når de forsøker å overgå hverandre i moralisering og rasismeanklager mot Åkesson og hans parti. Det vanskelig å forstå at det ikke skal være noe som skiller konservative, liberalistiske og sosialistiske partier fra hverandre i synet på hvordan storsamfunnet skal integrere innvandrere, eller å diskutere hvor mange som bør få opphold i Sverige hvert år. Men slik fremstår altså den politiske debatten i Sverige.

Slik det svenske debattklimaet er, tror jeg at det partiet som først kan lansere en kunnskapsbasert og troverdig justering av svensk asyl- og innvandringspolitikk står mye å vinne. Det er på tide å ta Sverigedemokratenes velgere på alvor, selv om man ikke vil legitimere partiet i seg selv. Fredrik Reinfeldt gjorde det umulig for seg selv. Han ville ikke gå inn i historien som statsministeren og partilederen som slapp et rasistisk parti inn i varmen. Med Reinfeldt, Bildt og Borg ute av toppledelsen i Moderaterna, kan det hende partiet etter hvert blir klare for å foreta en helt nødvendig kursendring for å tilpasse seg et nytt politisk landskap. Hvis ikke de selv gjør det, kan Socialdemokratene fort komme dem i forkjøpet. Mona Sahlin har allerede fyrt av startskuddet.