Fordommer og omdømmeproblem for Groruddalen

I Bergens Tidende 6. november skrev Ida Torkjellsdatter Storehaug om de hun kaller "demokratiets egentlige tapere". Kort oppsummert, og noe forenklet, er premisset Storehaug legger til grunn at mye er fælt i Groruddalen og at årsaken til dette er at innbyggerne i området ikke har representasjon eller gjennomslag i demokratiske organer. 

Jeg har to problemer med denne teksten; for det første bidrar den til å forsterke Groruddalens omdømmeproblem. For hver gang noen gjentar forestillingene om Groruddalen som et helhetlig område preget av sosiale problemer og ghettolignende tilstander sementeres dette inntrykket. Det synes jeg er beklagelig når vi vet at området har så mye flott å by på og så mange gode bomiljø. Også i de områdene som har særlige utfordringer er det mye positivitet og optimisme.

For det andre så tar Storehaug faktisk feil når det kommer til påstander om at innbyggerne i Groruddalen taper som følge av manglende prioriteringer. Oslo kommune i samarbeid med Staten har brukt hundrevis av millioner de siste årene på å løfte de områdene i Groruddalen som har utfordringer gjennom det som heter Groruddalssatsingen. Satsingen har så langt gitt nye bydelsparker og grøntområder, gratis kjernetid i barnehagene, støtte til kulturaktiviteter og mye mer. Dette kommer i tillegg til andre store prosjekter som bidrar til positiv utvikling i Groruddalen som f.eks. byggingen av Lørensvingen som knytter dalen nærmere vestsiden av byen på T-banenettet.

Replikken min til innlegget står på trykk i Bergens Tidende i dag og er gjengitt nedenfor. Jeg hadde ikke mange tegn til rådighet, men fikk med det viktigste. 

Bergens Tidende, tirsdag 25. november

I KRONIKKEN «Demokratiets egentlige taper» gir Ida Storehaug et solid bidrag til et av Groruddalens største problemer: omdømmet.

I sitt forsøk på å presse oslopolitikken inn i en sentrum-periferi-modell, begår hun en rekke grove forenklinger om representasjon, identitet og politiske prioriteringer.


For det første, Groruddalen har en variert befolkning, bosetting og næringsliv. De fire bydelene i dalen ville hver for seg vært blant Norges 30. største i folketall og har egne bydelsutvalg og administrasjon som sikrer lokal forankring.


Når syv av 59 bystyrerepresentanter er bosatt i disse bydelene er det ikke et 1:1-forhold mellom innbyggertall og antall representanter, men slik skal det heller ikke nødvendigvis være når partiene stiller én liste i hele byen.


Påstanden om at oslofolk knytter sin identitet til bydelen og ikke til byen stemmer dårlig med resultatene i en undersøkelse gjort for Groruddalssatsingen i 2008. Flere sier de føler sterk tilknytning til Oslo som by (65 prosent) enn til sitt eget område (53 prosent).


SIDEN 2007 HAR Staten og Oslo kommune gjennom Groruddalssatsingen hvert år brukt mer enn 100 millioner kroner til målrettede tiltak innenfor miljøvennlig transport, idrett, parker, utdanning og inkludering.


Venstresiden i Oslo har lenge livnært seg på et bilde av en delt by med øst mot vest. Det er en uheldig retning å gå. Oslo er én by hvor vi som innbyggere best løser våre utfordringer når vi gjør det i fellesskap.